Stummende mørke

Noe av det beste med å dra på ferie er planleggingen. Misforstå meg rett. Hele poenget med turen er jo nettopp selve turen, men turen blir så mye bredre når man har gått og gledet seg og forberedt. Vi har ventet i mange måneder, vi, på å komme dit hen at man kan gjøre forventning om til handling. I dagesvis har vi sendt hverandre meldinger og bilder av det som skal oppi kofferten. "Hva synes dere om denne, jenter?", "Hvor mange bukser skal du ha med?" "Det er helt utrolig - ledig plass i kofferten min dersom noen trenger.....Eller forresten, blir visst fullt likevel. :-("

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra påskeferie og klødde mildt sagt i fingrene etter å ta fatt på selve pakkingen. Glad og fornøyd låste jeg meg inn i leiligheten, skrudde på lysene og så...ingen ting! Her var stummende mørkt. Merkelige siluetter som visstnok var mine egne møbler, var det eneste som kunne skimtes i mørket. Etter en rask kikk i sikringsskapet, kunne jeg konstatere at sikringene hadde gått, og at ingen av mine naboer hadde vært så elskverdige å legge fra seg en sikring i skapet til en stakkars pike i nød.

Pakking i mørket har blitt en kunstform. I skinnet fra et stearinslys er jeg ikke sikker på om den toppen jeg la ned er rosa eller gul. Det er uvisst om noe trenger å strykes, og det som burde vært vasket må bli hjemme - vaskemaskinen virker jo heller ikke uten strøm. Det skal bli spennende å se hva som åpenbarer seg når jeg åpner kofferten på hotellet.

Kan jo alltids si at jeg er på tematur - Bad Taste Travel.